Guds partikkel
Ved forskningssenteret Cern, i Sveits, forskes det på vår opprinnelse - de kaller det mørkets materie, men også på det som kalles for “Guds partikkel” - et litt tabloid uttrykk som journalistene liker og forskerne mener ikke er korrekt. Guds opprinnelse.
Bilder fra innsiden av Cern er overveldende - en helt unik verden - årets driftsbudsjett er 1,1 milliarder sveitsiske franc. Norge tror på dette, og betaler 260 millioner kroner årlig for å være en del av letingen etter vår opprinnelse - etter all livs opprinnelser.
Det er de som står bak www - en oppfinnelse som har forandret mitt og ditt liv.
Men finner de grunnelementet til Gud, mon tro ? For finnes Gud i et materie, i noe fysisk som vi kan ta og berøre ? Og vil vi som tror, at også Gud er som oss, noe materielt som var, er og forsvinner igjen, i alle fall ved vår egen død. Kan Gud dø ?
Selv ønsker jeg ikke å gjøre Gud menneskelig.
“Prøv takknemlighet”
Jeg trenger ikke se alt jeg forstår - eller også ikke forstår. Fornemmelsen av en tilstedeværelse er fint for meg.
Jeg har søkt etter noe/ noen utenfor meg selv hele livet. Et anker som er frittstående fra familie, venner, ektemenn og kjærester. Når det kommer til stykket, er det kanskje slik som Benjamin sier i “Gold Digger,” en miniserie fra BBC, at ingen passer egentlig på noen andre i det hele tatt.
Joda, jeg passet på moren min i hennes siste leveår. Joda, jeg passet på barna mine når de var små.
Men er vi egentlig helt alene, når det kommer til stykket ? - som Benjamin sier det i bryllupstalen til sin nye kone. Han vil passe på henne. Og hun på ham. Det er deres store kjærlighet.
Jeg tror sterkt på behovet for å ha en følgesvenn, en som passer på meg. En som er tett på, uten at jeg trenger bekreftelser fysisk på at den andre kan ses, men for meg bare føles.
I vårt sekulære samfunn er det nesten en skam å si at man tror. Det har blitt noe bedre med våre nordmenn med minoritetsbakgrunn, de som ofte har en sterk tro, mer enn hva flertallet av protestantiske nordmenn har. De er i mindretall, de som tilkjenner seg en religion - en tro.
For meg fremstår en muslim eller en buddhist som et menneske som har en vakker (gudegitt) tro som beriker livene deres, gir dem styrke, gir dem trygghet - og fjerner ensomheten. Og den berømte boken “Selvmord” til Emilie Durkheim viser at troende mannlige jøder, gifte og med barn er den gruppen som er mest beskyttet fra selvmord. I den andre enden av skalaen, er en ung ugift mann uten tro, han som er statistisk sett mest utsatt for selvmord.
Tilbake til meg, min tro og Gud.
De, - og jeg - vi er aldri alene.
Gjennom nesten 10 år har jeg ryddet plass i livet for Gud. Min høyere makt. En som er her hos meg. Hele tiden. En jeg kan prate med - og be til. Ikke krav, men først og fremst takker jeg - takknemlighet er en gratis medisin som er underkjent i dagens samfunn.
Og så kom Gud til meg, inn livet mitt. Klar og tydelig.
Og under en samtale med pateren min - sa han plutselig; Jeg ser Gud i deg nå, Gunn-Helen.
Jeg følte en enorm hvile, jeg var der jeg skulle være nå. Omkranset av Guds omsorg - og kjærlighet.
Jeg trenger ikke noe mer i livet.
Neste gang jeg drar til mitt elskede Italia, Praiano ved Amalfi-kysten, skal jeg gå stien som kalles “Guds finger”. Og åpne enda mer opp for alt det jeg ikke ser eller skjønner. Bare føler.
Men Guds partikkel finner jeg ikke. Ikke der på stien, mellom stupbratte fjell ned mot Middelhavet. Og ikke trenger jeg den heller. Livet er fullbåren - slik det er i dag.
“Det er bedre å gå på ski og tenke på Gud enn å gå i kirken og tenke på sport”